Hvordan gjøres det?
Ved urinprøvetakning hos hund kan man bruke et brett, en skål eller et glass. Dette føres inn under hunden når den skal tisse. I blant kan dette forstyrre hunden slik at den slutter å tisse, men som regel går det bra. Hos veterinæren kan man ta en urinprøve rett fra blæren (cystocentese) for å få en steril urinprøve. Veterinæren stikker da en tynn nål gjennom bukveggen og inn i urinblæren slik at en liten mengde urin kan suges ut. Denne prosedyren er relativt rask og som regel viser hunden ingen tegn til smerte.
Før man tar en urinprøve i skål, enten hjemme eller på klinikken, bør man vaske vulva eller forhuden til hunden med lunkent vann, for å hindre at det kommer for mange overflatebakterier med i prøven.
Urinen
Dersom urinprøven tas før veterinærbesøket skal den oppbevares i et rent glass eller liknende med lokk i kjøleskapet. Når den står kaldt, vil ikke bakteriene oppformere seg like lett. Prøven tas med til veterinæren og bør ikke være eldre enn tre timer.
Ulike analyser
Urinprøven kan analyseres på flere måter. Iblant brukes det spesielle testremser, såkalte urinsticks, som dyppes i urinen. Disse kan man lese av direkte og eieren får oftest svaret underveis i besøket. Her ser man blant annet etter blod, proteiner, betennelsesceller og sukker. Iblant er det behov for ytterligere analyser eller bakteriedyrking fra urinprøven. Det kan ta noen dager og opp til en uke før disse analysesvarene er klare. For å undersøke urinens innhold av celler, saltkrystaller eller andre produkter, kan urinen sentrifugeres. Innholdet som samles på bunnen av røret, det såkalte sedimentet, studeres så i mikroskopet. Dyrkning innebærer at en liten mengde urin fordeles på ulike næringssubstrat som så settes i et varmeskap i ett til to døgn. Dersom det finnes bakterier i urinen, øker de i mengde og blir dermed mulig å påvise og undersøke ytterligere.