Hvordan gjøres det?
For å ta urinprøve fra katter, bytter man ut sanden i kattekassen med plastkuler (kjøp dem på klinikken for dette formålet), slik at urinen ikke suges opp i sand. I posen med kuler ligger det en liten pipette som man bruker til å suge urinen opp, samt en egnet beholder som man kan frakte den i.
Hos veterinæren kan man ta en urinprøve rett fra blæren (cystocentese) for å få en steril urinprøve. Veterinæren stikker da en tynn nål gjennom bukveggen og inn i urinblæren slik at en liten mengde urin kan suges ut. Denne prosedyren er relativt rask og som regel viser katten ingen tegn til smerte.
Urinen
Dersom urinprøven tas før veterinærbesøket skal den oppbevares i et rent glass eller liknende med lokk i kjøleskapet. Når den står kaldt, vil ikke bakteriene oppformere seg like lett. Prøven tas med til veterinæren og bør ikke være eldre enn tre timer.
Ulike analyser
Urinprøven kan analyseres på flere måter. Iblant brukes det spesielle testremser, såkalte urinsticks, som dyppes i urinen. Disse kan man lese av direkte og eieren får oftest svaret underveis i besøket. Her ser man blant annet etter blod, proteiner, betennelsesceller og sukker. Iblant er det behov for ytterligere analyser eller bakteriedyrking fra urinprøven. Det kan ta noen dager og opp til en uke før disse analysesvarene er klare. For å undersøke urinens innhold av celler, saltkrystaller eller andre produkter, kan urinen sentrifugeres. Innholdet som samles på bunnen av røret, det såkalte sedimentet, studeres så i mikroskopet. Dyrkning innebærer at en liten mengde urin fordeles på ulike næringssubstrat som så settes i et varmeskap i ett til to døgn. Dersom det finnes bakterier i urinen, øker de i mengde og blir dermed mulig å påvise og undersøke ytterligere.