Det er vanlig å dele inn hjertefeil i to kategorier: Medfødte (kongenitale) hjertefeil, som er misdannelser, samt ervervede hjertefeil som oppstår senere i livet. Både medfødte og ervervede hjertefeil kan være arvelige.
Eksempel på de vanligste medfødte hjertefeilene er:
- Septumdefekt (atrie- eller kammerseptumsdefekt): hull i veggen mellom høyre og venstre hjertekammer eller høyre og venstre forkammer.
- Dysplasi (mitralis- eller trikuspidalisdysplasi): misdannede klaffer mellom forkammer og hjertekammer på venstre eller høyre side.
- Stenose (aorta- eller pulmonalisstenose): innsnevring av hovedpulsåren (aorta) eller den store lungepulsåren ved utløpet fra hjertet.
- PDA (Persisterende Ductus Arteriosus): gjenstående karkommunikasjon mellom aorta og den store lungearterien, et blodkar som normalt skal lukkes i forbindelse med fødselen.
Det finnes flere andre, mer uvanlige misdannelser. Misdannelsene kan være av ulik alvorlighetsgrad og med ulike prognoser. Iblant forekommer flere ulike misdannelser hos samme pasient. Enkelte typer misdannelser er vanligere hos visse raser.
De vanligste ervervede hjertesykdommene er:
- Myxomatøs mitral klaffesykdom (endokardiose): fortykkede og lekkende klaffer mellom forkammer og hjertekammer, oftest er det mitralisklaffen som sitter på venstre side som lekker. Sykdommen rammer oftere hunder av små raser og bruker å utvikle seg fra femårsalderen. Man har kunnet konstatere arvelige komponenter hos for eksempel Cavalier King Charles Spaniel hvor denne sykdommen er svært vanlig.
- Kardiomyopati (hjertemuskelsykdom):
- HCM (hypertrofisk kardiomyopati): Fortykket vegg i venstre kammer. HCM rammer nesten utelukkende katter, men kan i unntakstilfeller sees hos hund. Hos mennesker finnes en liknende sykdom og der har man identifisert mer enn 450 ulike genmutasjoner som gir HCM.
- DCM (dilatert kardiomyopati): Hjertemuskelen, hovedsakelig i venstre hovedkammer, blir svekket og trekker seg ikke sammen som normalt, noe som medfører at hjertet blir forstørret. DCM rammer oftere store hunderaser og er uvanlig hos små hunder. Også DCM har arvelige komponenter, men det finnes andre mulige og mer uvanlige årsaker, som infeksjon, betennelse eller behandling med cytostatika (cellegift).
Det finnes også et mindre antall hunder som har bilyd på hjertet uten at man kan påvise noen feil i hjertet. Bilyden karakteriseres som uskyldig eller fysiologisk. Disse bilydene er ofte veldig svake, og hos valper vil de forsvinne i løpet av de første leveukene. Dyrlegen vil kunne avgjøre om det er underliggende sykdom som er årsak til bilyden (for eksempel blodmangel/ anemi, feber etc).
Kliniske tegn
Det vanligste tegnet på hjertesykdom er bilyd på hjertet. Hvis det dreier seg om en medfødt misdannelse finnes bilyden oftest allerede hos den lille valpen. I en del tilfeller er bilyden svak i begynnelsen og blir mer fremtredende når hjertet vokser. I enkelttilfeller kan lyden bli svakere eller forsvinne helt.
En del pasienter med DCM har bilyd som følge av at hjertet har blitt forstørret og utvidet (dilatert) slik at klaffene ikke når hverandre lenger ettersom de har blitt dratt i hver sin retning, hvorpå en lekkasje med bilyd oppstår.
En myxomatøs klaffsykdom som er tilstrekkelig kraftig til å ha noen betydning for individet, gir alltid bilyd. I begynnelsen er lyden svak og kan være vanskelig å oppdage, men i takt med at klaffelekkasjen tiltar, øker bilydens intensitet.
At man har bilyd innebærer imidlertid ikke at man nødvendigvis kjenner seg syk.
Om hjertefeilen er tilstrekkelig alvorlig kan det gi ulike kliniske tegn som svakhet, svimmelhet – ofte i sammenheng med anstrengelse, pustebesvær, oppsvulmet buk eller avmagring. Du kan lese mer om kliniske tegn under faktasiden om hjertesvikt.
Enkelte hunder lever med hjertesykdom hele livet uten å ha noen symptomer.
Hva kan man gjøre selv?
Før man kjøper hund bør man forvisse seg om at den er blitt kontrollert av veterinær uten å vise tegn på hjertesykdom.
Raseklubber bør kunne informere om den aktuelle rasen er spesielt utsatt for noen hjertesykdommer. I så fall kan det finnes avlsprogram for rasen, og man bør undersøke hvilken status foreldredyr har før man bestemmer seg for å kjøpe en valp. For flere raser finnes det et sentralt avlsprogram for hjertesykdom, og en del oppdrettere av spesielt utsatte hunderaser undersøker avlsdyr regelmessig. Dette bør gjøres hos veterinær med spesialkompetanse innen kardiolog, godkjent av kennelklubben.
Det er lurt å la en veterinær lytte på hjertet noen ganger i året slik at man oppdager eventuell bilyd som ikke har vært der tidligere.
Når bør man oppsøke veterinær?
Hvis bilyd eller noen andre av symptomene nevnt ovenfor som vekker mistanke om hjertesykdom blir oppdaget hos ditt dyr, anbefales en hjerteutredning hos en spesialutdannet kardiolog. Hvis din veterinær ikke har den kompetansen kan hun eller han videresende deg til en spesialist som utreder og gir råd om eventuell behandling og oppfølging. Ettersom mange hjertesykdommer forverres med årene er det vanlig at man gjør oppfølgende undersøkelser årlig for å bedømme om behandlingen bør settes igang.
Hvis symptomene gir mistanke om hjertesvikt (kortpustethet – mer enn 30 åndedrag i minuttet, åndenød, kollaps eller påvirket allmentilstand) bør du snarest kontakte veterinær ettersom tilstanden kan bli livstruende.
Hvis du vurderer å bruke hunden din i avl bør du se til at den ikke har kardial bilyd og i relevante tilfeller delta i sykdomsbekjempelsessprogram i forhold til paring.
Diagnostikk
I en hjerteutredning inngår alltid å lytte med stetoskop (auskultasjon), oftest ultralyd (ekkokardiografi) og iblant røntgen, ekg og blodprøver, avhengig av symptomene.
Her kan du lese mer om hjerteundersøkelse på hund.
Behandling
Mange pasienter som har hjertefeil trenger ingen behandling, i hvert fall ikke tidlig i livet.
Et fåtall hjertefeil korrigeres kirurgisk. Det gjelder innsnevring av klaffene i den store lungearterien (pulmonalstenose) der man går inn med et kateter til hjertet og utvider innsnevringen med en liten oppblåsbar ballong, og PDA (peristerende ductus arteriosus) der man også kan gå inn med kateter og sette en ”propp” i kammeret som burde ha blitt stengt i sammenheng med fødselen. Man kan også lukke en PDA gjennom å åpne brystkassen og stenge av kammeret rett over hjertet. Dette er imidlertid mer omfattende og smertefullt for pasienten med lenger rekonvalesens. Prosedyrene med bruk av kateter gir minimale sår, men krever spesiell kunnskap og erfaring. Disse inngrep utføres på AniCura Dyresykehus Oslo samt AniCura Dyresykehuset Albano i Stockholm, og du kan be din veterinær videresende deg dit om det er aktuelt. Generelt er det bedre å gjøre disse inngrepene så tidlig som mulig, innen sekundære forandringer oppstår i hjertet.
De fleste pasienter som behøver behandling for hjertefeil får medisiner. Behandlingen spesialtilpasses for hvert individ avhengig av hvilken type og grad av hjertefeil det gjelder og hvilke symptomer som har oppstått. Behandlingen kan bli modifisert om hjertefeilen forverres. For å bedømme dette trengs det regelmessig kontroll. Veterinæren gir da instruksjon om passende behandling.
Prognosene er veldig varierende for ulike hjertepasienter. Dessverre kan hjertefeil bli så alvorlige at man tross behandling ikke kan gi hunden god livskvalitet. Da kan man av dyrevernshensyn tvinges til å la sin venn sovne inn.