Det er vanlig å dele inn hjertefeil i to kategorier: Medfødte (kongenitale) hjertefeil, som er misdannelser, samt ervervede hjertefeil som oppstår senere i livet. Både medfødte og ervervede hjertefeil kan være arvelige.
Eksempel på de vanligste medfødte hjertefeilene er:
- Septumdefekt (atrie- eller kammerseptumsdefekt): hull i veggen mellom høyre og venstre forkammer eller høyre og venstre hjertekammer.
- Dysplasi (mitralis- eller trikuspidalisdysplasi): misdannede klaffer mellom forkammer og hjertekammer på venstre eller høyre side.
- Stenose (aorta- eller pulmonalisstenose): innsnevring av hovedpulsåren (aorta) eller den store lungepulsåren ved utløpet fra hjertet.
- PDA (Persisterende Ductus Arteriosus): gjenstående karkommunikasjon mellom aorta og den store lungearterien, et blodkar som normalt skal lukkes i forbindelse med fødselen.
Det finns flere andre, mer uvanlige misdannelser. Misdannelsene kan være av ulik alvorlighetsgrad og med ulike prognoser. Iblant forekommer flere ulike misdannelser hos samme pasient. Enkelte typer misdannelser er vanligere hos visse raser.
De vanligste ervervede hjertesykdommene hos katt er:
- HCM (hypertrofisk kardiomyopati): Fortykket vegg i venstre hjertekammer. Man har funnet to genmutasjoner hos katt (Maine Coon og Ragdoll) som settes i sammenheng med HCM, men det finns sannsynligvis flere som ikke har blitt oppdaget enda. Hos mennesker finnes en liknende sykdom og der har man identifisert mer enn 450 ulike genmutasjoner som gir HCM. En del katter, hovedsakelig eldre, får svulst i skjoldbruskkjertelen, noe som gir en unormal økning av skjoldbruskkjertel-hormoner i blodet. Disse kattene kan vise tegn som ved ultralyd likner (primær) HCM, men som er reversibelt og som forsvinner når den opprinnelige sykdommen er under kontroll. Også nyresvikt og høyt blodtrykk (hypertensjon) kan gi liknende hjerteforandringer.
- DCM (dilatert kardiomyopati): Hjertemuskelen, hovedsakelig i venstre hjertekammer, blir svekket og trekker seg ikke sammen som normalt, noe som medfører at hjertet blir forstørret. DCM ble tidligere observert hos katter som ikke hadde fått tilstrekkelig av aminosyren taurin i katteforet. I dag er DCM uvanlig hos katt siden fôrprodusentene har begynt å tilsette taurin i katteforet.
- Mitralisinsuffiens (lekkasje i klaffene mellom venstre forkammer og venstre hjertekammer): Lekkasje i klaffene kan oppstå med alderen. Hos katt blir lekkasjen sjelden så kraftig at det fører til hjertesvikt, men en bilyd i hjertet kan oppstå.
Det finns også et mindre antall som har bilyd på hjertet uten at man kan påvise noen feil på hjertet. Bilyden kan da bero på at hjertet pumper uvanlig kraftfullt, eller at det finnes endringer som er så små at man ikke kan oppdage dem med ultralyd.
Symptomer
Det vanligste tegnet på hjertesykdom er bilyd på hjertet. Hvis det dreier seg om en medfødt misdannelse finnes bilyden oftest allerede hos den lille kattungen. I en del tilfeller er bilyden svak i begynnelsen og blir mer fremtredende når hjertet vokser. I enkelttilfeller kan lyden bli svakere eller forsvinne helt.
Ved HCM rapporteres bilyd hos omtrent to tredeler av pasientene. Typisk for disse kattene er en bilyd som høres tydeligere når hjertet slår hardt og som helt kan forsvinne når hjertet slår rolig. At man har bilyd innebærer imidlertid ikke at man nødvendigvis kjenner seg syk.
Om hjertefeilen er tilstrekkelig alvorlig kan det gi ulike symptom som svakhet, svimmelhet – ofte i sammenheng med anstrengelse, pustebesvær, oppsvulmet buk, avmagring, og tegn på blodpropp. Ved blodpropp varierer symptomene avhengig av hvor proppen sitter. Blodpropper setter seg vanligvis i hovedpulsåren (aorta) der den deler seg til bakbenene. Bakbenene får da ikke tilstrekkelig med blod hvilket medfører smerte, bevegelsesvansker og kalde bakben. Om blodproppen setter seg på andre steder, som for eksempel i lunger eller nyrer, kan de være vanskelige å oppdage. Du kan lese mer om symptomer på faktasiden om hjertesvikt hos katt.
Enkelte katter lever med hjertesykdom hele livet uten å kjenne noen symptomer.
Hva kan man gjøre selv?
Før man kjøper katt bør man forvisse seg om at den er blitt kontrollert av veterinær uten å ha tegn på hjertesykdom. Raseklubber bør kunne informere om den aktuelle rasen er spesielt utsatt for noen hjertesykdommer. I så fall kan avlsprogram finnes for rasen, og man bør undersøke hvilken status foreldredyr har før man bestemmer seg for å kjøpe en kattunge. Mange rasekatter som skal være avlsdyr testes for HCM for å forsøke å unngå å spre sykdommen videre gjennom arv. Man bør imidlertid ha i minnet at HCM kan utvikles når som helst i livet og at en katt som har blitt testet uten anmerkning kan utvikle sykdommen senere.
Det er lurt å la en veterinær lytte på hjertet noen ganger i året slik at man kan oppdage bilyd som ikke har vært der tidligere.
Hvis man hovedsakelig forer sin katt med hjemmelaget mat, er det viktig å forsikre seg om at katten får tilstrekkelig med taurin for å forebygge at den blir rammet av DCM.
Når bør man oppsøke veterinær?
Hvis bilyd eller noen andre av symptomene nevnt ovenfor som vekker mistanke om hjertesykdom blir oppdaget hos ditt dyr, anbefales en hjerteutredning hos en spesialutdannet kardiolog. Hvis din veterinær ikke har den kompetansen kan hun eller han henvise deg til en spesialist som utreder og gir råd om eventuell behandling og oppfølging. Ettersom mange hjertesykdommer forverres med årene, er det vanlig at man gjør oppfølgende undersøkinger årlig for å bedømme om behandling bør settes i gang.
Hvis symptomene gir mistanke om hjertesvikt (kortpustethet – mer enn 30 åndedrag i minuttet, åndenød, kollaps, tegn på blodpropp eller påvirket allmenntilstand) bør du snarest kontakte veterinær ettersom tilstanden kan bli livstruende.
Hvis du vurderer å bruke katten din i avl bør du se til at den ikke har bilyd og i relevante tilfeller delta i avlsprogram i forhold til paring.
Diagnostikk
I en hjerteutredning inngår alltid å lytte med stetoskop (auskultasjon), oftest ultralyd og i blant røntgen, ekg og blodprøver, avhengig av symptomene.
Her kan du lese mer om hjerteundersøkelser på katt.
Behandling
Mange pasienter som har hjertefeil trenger ingen behandling, i hvert fall ikke tidlig i livet. De fleste pasienter som behøver behandling for hjertefeil får medisiner. Behandlingen spesialtilpasses for hvert individ avhengig av hvilken type og grad av hjertefeil det gjelder og hvilke symptomer som har oppstått. Behandlingen kan bli modifisert om hjertefeilen forverres. For å bedømme dette trengs det regelmessig kontroll. Veterinæren gir da instruksjon om passende behandling.
For katter hvor hjerteforandringer skyldes en annen sykdom (vanlig hypertyreose/ høye skjoldbruskkjertelverdier eller høyt blodtrykk) innrettes behandlingen mot å få disse primære sykdommene under kontroll, hvorpå hjertet pleier å normalisere seg. Eventuelt kan midlertidig hjertemedisinering behøves mens man behandler den utløsende sykdommen.
Prognosene er veldig varierende for ulike hjertepasienter. Dessverre kan hjertefeil bli så alvorlige at man tross behandling ikke kan gi katten god livskvalitet. Da kan man av dyrevernshensyn tvinges til å la sin venn sovne inn.